På samme tid som sola titter fram bak fjellet igjen, etter to lange måneders fravær, er vi så heldige å ha filmfestival i Tromsø (Tromsø internasjonale filmfestival, tiff.no). Selv er jeg i full jobb, og har to gode unger som skal til og fra diverse aktiviteter, og har begrenset med tid til å gå på festival. Men siden jeg er nesten like glad i filmfestivalen som i sola, tar jeg med alltid en dag fri fra jobb for å få med meg festivalstemninga, folkelivet og noen filmer attpå.
Dagens filmopplevelse startet på beste mulige måte, med Min Elskede av regissør Hilde Korsæth. En nydelig film om Jan Henry T. Olsen og Laila Lanes, og deres kamp mot Jan Henrys Alzheimerdiagnose. Må innrømme at en del av grunnen til at denne filmen gjorde slikt inntrykk på meg, er at miljøet, personene og kulturen i filmen er så inderlig kjent. Det er jordnære, likanes mennesker som hører til i den samme verdenen som jeg selv er vokst opp og lever i. I tillegg kjenner jeg denne diagnosen på nært hold, og ble derfor følelsesmessig berørt.
Dagen fortsatte med Loose Cannons, en italiensk film av Ferzan Oztepek. En morsom, men samtidig alvorlig film om familieforventninger, homseproblematikk og kjærlighet med og uten romantiske undertoner. Hva er viktigst i livet, å gjøre godt mot alle andre eller å gjøre godt mot seg selv? Kanskje det beste er en slags blanding? Det var til tider litt vanskelig å følge med på teksten. Alle filmene, også de norske, er tekstet på engelsk. Når italienere hamrer i vei med "sputnik"dialog, kan det være en utfordring å både lese den engelske tekstingen fort nok samtidig som man følger med i handlinga.
Film nummer tre var en sørkoreansk sak med navn Poetry av Chang-dong Lee. Jeg må bare si at den var sikkert formidabelt bra laget, men en tanke for langtekkelig for meg i dag. Den handlet om en eldre dame som tar vare på sin dattersønn (av grunner som aldri kom fram i filmen). Hun er i et tidlig stadium av alzheimers, og får et meget vanskelig problem å hanskes med. Hun vil lære seg å skrive poesi, og begynner å se verden med andre øyne. Antagelig er det mye symbolikk og ting jeg ikke forstår her. Etter filmbeskrivelsen skulle selve filmen, i tillegg til å handle om poesi, også være poetisk. Jeg vil derfor tro at det er mye å lese mellom linjene her... Jeg er nok ikke denne filmen verdig, som en skarve amatør, for jeg klarer ikke å få øye på det helt store. MEN den var i hvert fall mye mer tilgjengelig og forståelig enn dagens fjerde film!
Filmen het Le Quattro Volte, var italiensk/tysk/sveitsisk (selv om det ikke hadde så mye å si), og er laget av Michelangelo Frammartino. Ja, jeg innrømmer at motivasjonen ikke var på topp etter 3 filmer og vondt i baken av for mye sitting! Men Hallo! Grunnen til at tittelen står på italiensk, og at det ikke har noe å si hvilket land filmen er laget i, er at det ikke finnes noen dialog. Det finnes heller ikke filmmusikk. Det er i praksis en stumfilm, men uten de forklarende plakatene som hjelper en litt på vei med handlinga, og uten den morsomme pianomusikken. For å si det sånn, jeg er glad jeg ikke hadde luft i magen, for det ville vært komplett umulig å slippe en aldri så liten fis uten å vekke sidemannen fra den søvnen jeg inderlig håper han fikk! Ellers? Tja, det var noen veldig fine geiter med, og vi fikk faktisk se en geitefødsel! Vi fikk også innblikk i produksjon av trekull, noe som hjalp øynene å holde seg åpne. Det var rett og slett en utrolig fascinerende prosess! Intet er så galt at det ikke er godt for noe...
Oppsummering: Dagen startet med knallgod film som traff midt i hjertet, og sluttet med enerverende geitestumfilm. I morgen er det atter en filmdag, og jeg gleder meg til fransk framtidsfilm, russisk musikkdokumentar og 1800-talls drama av Jane Campion!
