fredag 17. februar 2012

Interiørinnlegg!!?

Det er ikke ofte jeg legger ut *meg og mitt hjem*-poster, men nå må jeg bare trø til. Dette gamle skapet og det flotte *spiseriet* fikk jeg for mange år siden, fra et dødsbo. Ingen fra avdødes familie ønsket disse tingene, så jeg tok dem med meg. Skapet ble malt i brunnyanser med en gang det kom i hus, mens kjøkkenhylla har stått lenge i påvente av at jeg både skulle pusse den opp, og finne en passende plassering for den. Tiden har lenge vært inne for at disse to skulle få en ny storhetstid, og endelig fikk jeg tatt meg på tak og gjort noe med det... Litt jobb, men verdt hver time med sandpapir og malekost. Når jeg ser bort i denne kroken av stua, blie jeg fylt av fryd og glede. Syns det ble så fint...

Ser jeg imidlertid andre veien, får jeg dessverre øye på dette bordet, og fryden fordamper som dugg for sola... Ikke får jeg gjort noe med det heller, siden jeg trødde over på trening i går... Får bare se andre veien, foreløpig!

tirsdag 14. februar 2012

Tja til apatien...

Denne dagen har altså ikke vært noe særlig å skrive hjem om. Både jeg og en av de yngre versjonene er småsyke hjemmesittere, han for så vidt verre enn meg (selv om det sitter langt inne å innrømme...) Ingen ting er morsomt, alt er traurig og søvndyssende, og på tv`n er det ikke noe bra.

Du verden så kjedelig man kan ha det på en slik dag. Og det er for så vidt det dette innlegget skal handle om. For bloggen skal dreie seg om opplevelser, men hvilke opplevelser er egentlig verdig å rapportere om? Har nettopp lest et godt blogginnlegg i Løwes hule, http://t.co/ynUdBemm om hvordan vår tilbøyelighet til å fremstille livet som perfekt, kan være både usunt og ufornuftig. Vi skriver post etter post om turer, bollebaking og konsertopplevelser, men nevner ikke de dagene der alt går i sirup, ungene er sure og man føler seg mislykket.

Hvorfor legger man bare ut positive ting? Er det fordi man ikke vil innrømme at livet ikke alltid er så bra? Er det fordi man ikke vil plage facebookvennene sine med sutring og negativitet? Eller er det bare det at facebook og blogging er en overskuddsaktivitet som man bruker når man føler seg ovenpå? Når man er litt "ner-i-mella" har man kanskje ikke overskudd til å holde på med det?

Jeg vet ikke, men følte plutselig at med dette i bakhodet, blir det litt feil med en blogg som bare beskriver alle de gode opplevelsene. Det kan jo skape et feilaktig bilde av at mitt liv er fullt av spennende opplevelser dagen lang. Aldri en kjedelig stund, aldri et trist øyeblikk. Og kanskje de som leser bloggen begynner å tro at de selv ikke har det bra nok... Dette vil jo være feil og misvisende. Derfor må jeg kanskje nevne de kjedelige, irriterende, negative hendelsene som man aldri kommer unna... Som denne inaktive dagen min. En apatisk, kjedelig dag med lite energi og overskudd.

Og kanskje vil denne dagen bli givende likevel. Nå vet jeg i hvert fall noe om hvor heldig jeg ellers er som har helsa på plass og tid til å samle på gode opplevelser!

søndag 12. februar 2012

Eldgamle venninner på kafebesøk!

Noen ganger er en lørdag ettermiddag triveligere enn andre. Ferskt eksempel på dette: Gårsdagens besøk på Kafe Globus. Setting: 3 venninner fra fordums da`r møtes igjen en lørdag ettermiddag i februar. Vi tre gikk på videregående i lag, på det som da het musikklinja. Ganske like da, men vi har en helt forskjellig hverdag nå. Fra å være tre jenter som holdt på med musikk (om enn på ulikt nivå), er vi nå en regnskapsfører, en førskolelærer og en kulturskoleleder. Med og uten barn, gift, skilt og samboende.. En bor sørpå, en i det urbane Tromsø sentrum og den tredje langt uti Gokk på Kvaløya...

Så artig det er å treffes, finne ut hva de andre holder på med, om kjemien fremdeles er til stede, og mimre litt om gamle dager. Utrolig hvilke minner som dukker opp i løpet av to ettermiddagstimer... Husker dere den gangen vi kom til å skulke en time etter midttimen, og traff på læreren vår midt i Storgata? Og gymmen. Herremin, som vi gruet oss til Cooper-testen (nesten så man følte seg truet med tortur). Og så irriterende det var da den spreke trombonisten i klassen sprang forbi med lette skritt mens man selv luntet umotivert og astmatisk avgårde. For en skrytepave. Tenk å springe så fort bare for å vise seg... (ingen som tenkte på at han kanskje likte å springe).
Krampelatter. Tørke tårer! Og hvordan kunne det ha seg at vi fikk lov å sitte på Teaterkafeen og dele på en kaffekopp hele dagen, uten tilsnakk fra betjeningen? De måtte jo tape penger på oss. Kanskje de skjønte at om 23 år er vi tilbake, litt mer pengesterke og kaffetørste, og sørger for bedre omsetning enn den gang da? (For i og med at Globus stengte litt tidlig, havnet vi på Sånn etter hvert. Nye eiere, sier du? Flisespikkeri ;)

Det eneste skår i gleden var facebookstatusen til ei av disse venninnene morgenen før vi skulle møtes: "Skal møte mine eldgamle veninder fra skoletiden..." Hva i all..? Eldgamle? Her sitter vi, bare ungdommen, knappe 40 år alle tre, og så skriver hun noe sånt. Offentlig! Skandale.

Jaja, trivelig var det! Og mer trivelig skal det bli, for det er klart at man skal møtes flere ganger. Kanskje om et halvt år? På Middagskjelleren? Imens er det fram med hårfarge, pinsett og fuktighetskrem i litervis, for denne eldgamle røya skal jammen se ung og vakker ut enda en stund!