fredag 23. mars 2012

Gratis lunsj!

Jeg er meget lett å lokke med på ting, så lenge det innebærer gratis lunsj... Det være seg kurs, konferanser eller dagslange møter. Så lenge det er gratis lunsj, er jeg som oftes med. For de som kjenner meg, kommer nok ikke dette som et sjokk. Det er ikke så mange ribbein som stikker ut gjennom denne genseren, for å si det sånn...

I dag var det valgmøte for Utdanningsforbundet i Tromsø som lokket med gratis mat, og det viste seg å bli en veldig positiv opplevelse. Men det var faktisk ikke takket være maten! (Heller tvert i mot, skal jeg være ærlig.. rundstykket med laks var en slapp og smaksløs affære som burde blitt spist med kniv og gaffel, og ikke slafset i seg uten andre hjelpemidler enn en stakkars serviett).

Det er utrolig mange flinke og positive mennesker i Utdanningsforbundet i Tromsø for tiden. Jeg liker så godt når saker og ting preges av ekte engasjement, raushet og samtidig effektivitet! Møtet gikk som en lek. Saker ble banket gjennom, ingen "kranglekandidater" dukket opp via benkeforslag, bare 2 replikker meldtes til dagsorden... Det var altså ingen møteplagere til stede! Samtidig brukte man tid på å takke både avtroppende styremedlemmer og hovedtillitsvalgte, valgkomite og foredragsholder. Tonen var avslappet og munter. Herlig.

I tillegg til valg av folk til ditt og datt, var det også satt av tid til et foredrag om profesjonsetikk/profesjonsbevissthet, holdt av Steffen Handal som sitter i Utdanningsforbundet sentralt. Nå fikk jeg ikke med meg absolutt alt. Var blant annet opptatt av et eple jeg satt og knasket på. Kaffekoppen var også god og tankene vandret litt. Men noe fikk jeg absolutt med meg. Det er interessant å tenke på både profesjon og etikk. Forbundet har jobbet mye med dette, og jeg tror det er veldig riktig. For hva skal vektes i vanskelige spørsmål? Hensynet til barna vi jobber med eller hensynet til politikere og samfunn? Hva gjør vi dersom det vi blir bedt om av politikere, for eksempel Byrådet i Tromsø, kommer i konflikt med barnas beste? Har vi et ansvar for å si i fra? Kan vi nekte å utføre ting (for eksempel diverse tester og rapportering) dersom vi mener det er uetisk og skadelig for barna?
Hvis forbundet kan hjelpe oss førskolelærere og lærere til å definere både problemstillinger og gode løsninger, er det absolutt en bra ting. Det er også bra at dette blir satt søkelys på i media. Den politiske verden ser ut til å fungere som en pendel som svinger fra det ene ytterpunktet til det andre. Venstre, høyre rett om! Det er også sånn at man får mange motstridende beskjeder. Barnehagen skal innebære mer faglig lærdom og barnea i skolen skal ha mer og mer timer i norsk, matematikk og kanskje litt engelsk. De skal testes og vurderes. Samtidig er det barnehage og skole som skal forhindre en ny ABB, motvirke voldtektsbølger, forebygge negative holdninger mot homofile, sørge for sunne innstillinger til det annet kjønn, jobbe for et inkluderende samfunn og ta vare på gamle tradisjoner... Hvordan forholder man seg til alt dette? Hva skal vi egentlig mene? Og ikke minst, gjøre?

Jeg lager meg mange tanker etter en sånn meningsfylt dag. Kjenner jeg har veldig godt av å trå litt utenom de daglige stiene og samle nye inntrykk. Mandag er det tilbake til matpakka og traktekaffen på jobb, med ny energi og profesjonell giv. Takk for lunsjen :)


Etter en bursdagsdag...

Sitter her og bearbeider inntrykk etter en dag prega av bursdagsfeiring. Bursdagsbarn på 15 år, gjester, hjemmelaget kake, massevis av kaffe, gaver og prat. Er blitt oppdatert på siste nytt, (redigert til familievennlig versjon), har utvekslet synspunkter på ditt og datt, lekt med ungene, flirt godt. Ikke så skjellsettende, ikke så voldsomt viktig i den store sammenhengen. Men trivelig. Meningsfylt. I hvert fall for meg.

Jeg har en venn som tenker helt annerledes om livet. For ham er alt slikt meningsløst. Bortkastet energi. For ham skal ikke livet være trivelig, ikke preget av pjatt. For ham er det viktig at ting ikke er for lettvint, ikke for hyggelig. Kjedsomhet er et tegn på at man ikke er kreativ nok, livet handler om å skape. Gjerne provosere. Sånn forstår jeg det i hvert fall, kanskje det ikke er rett. Syns det er vanskelig å forstå... Og føler meg litt truffet, litt nedvurdert...

For hva gjør livet meningsfylt? Om det ikke er det positive som tross alt fins i livet, er det da det negative? Skal man grave seg ned i pessimisme og dysterhet, og dyrke meningsløsheten og tristessen som en kreativ drivkraft? Nå er jo ikke jeg så kreativ at det gjør noe. Jeg har helt klart tv-n for mye på og sitter for mye på facebook, leser for mye og tar i det hele tatt inn i overkant mange inntrykk. Har ei oppfatning av at det bør være balanse mellom det man tar inn og det man selv gir uttrykk for, gjennom skapende aktivitet.
Men så må jeg også spørre, krever ikke det å samhandle med andre mennesker en kreativitet? Jeg jobber med mennesker, gir omsorg, gir tilbakemelding, gir oppmerksomhet, gir glede.. Jeg gir av meg selv hele tiden, dagen lang? Hvorfor er dette en mindreverdig kreativ aktivitet?

Det er forskjell på å lage ting, og på å skape et livsverk. Sier han. Men kanskje mitt livsverk er jobben min, det å gjøre mitt beste for å støtte mennesker i å oppleve livet, og veilede andre i denne jobben? Kanskje mitt livsverk er det å skape et godt liv for mine barn, støtte dem og lytte til dem og lære til og av dem. Kanskje det til og med er å engasjere seg politisk, mene noe om det som skjer, være aktiv?

Ikke vet jeg. Tør aldri være skråsikker på noe. Regner alltid med at andre nok også har noe å fare med... Men det at man er så forskjellig, og tenker så forskjellig om hva som betyr noe, det syns jeg er rart. Og veldig spennende....