Denne dagen har altså ikke vært noe særlig å skrive hjem om. Både jeg og en av de yngre versjonene er småsyke hjemmesittere, han for så vidt verre enn meg (selv om det sitter langt inne å innrømme...) Ingen ting er morsomt, alt er traurig og søvndyssende, og på tv`n er det ikke noe bra.
Du verden så kjedelig man kan ha det på en slik dag. Og det er for så vidt det dette innlegget skal handle om. For bloggen skal dreie seg om opplevelser, men hvilke opplevelser er egentlig verdig å rapportere om? Har nettopp lest et godt blogginnlegg i Løwes hule, http://t.co/ynUdBemm om hvordan vår tilbøyelighet til å fremstille livet som perfekt, kan være både usunt og ufornuftig. Vi skriver post etter post om turer, bollebaking og konsertopplevelser, men nevner ikke de dagene der alt går i sirup, ungene er sure og man føler seg mislykket.
Hvorfor legger man bare ut positive ting? Er det fordi man ikke vil innrømme at livet ikke alltid er så bra? Er det fordi man ikke vil plage facebookvennene sine med sutring og negativitet? Eller er det bare det at facebook og blogging er en overskuddsaktivitet som man bruker når man føler seg ovenpå? Når man er litt "ner-i-mella" har man kanskje ikke overskudd til å holde på med det?
Jeg vet ikke, men følte plutselig at med dette i bakhodet, blir det litt feil med en blogg som bare beskriver alle de gode opplevelsene. Det kan jo skape et feilaktig bilde av at mitt liv er fullt av spennende opplevelser dagen lang. Aldri en kjedelig stund, aldri et trist øyeblikk. Og kanskje de som leser bloggen begynner å tro at de selv ikke har det bra nok... Dette vil jo være feil og misvisende. Derfor må jeg kanskje nevne de kjedelige, irriterende, negative hendelsene som man aldri kommer unna... Som denne inaktive dagen min. En apatisk, kjedelig dag med lite energi og overskudd.
Og kanskje vil denne dagen bli givende likevel. Nå vet jeg i hvert fall noe om hvor heldig jeg ellers er som har helsa på plass og tid til å samle på gode opplevelser!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar